Brev fra Venezuelas krigshissere

Brevet er anonymt signert av 15 venezuelanere – 13 kvinner og 2 menn – bosatt rundt om i Norge, med hovedtyngde på Vestlandet. Blant underskriverne finnes et bredt spekter av yrker: kunsthistoriker, byplanlegger, regnskapsfører, marinbiolog, grafisk designer, renholdsmedarbeider, bedriftsøkonom, forskningsfotograf, biologiforsker, butikkmedarbeider, sykepleier, ingeniør, økonomisk rådgiver og lærer.

Brevet ble først sendt til VG 07. desember 2025, med forespørsel om anonym publisering av hensyn til sikkerhet. VG svarte at avisen ikke publiserer anonyme innlegg, og at teksten i tillegg var for lang for avisens format, til tross for at forfatterne tydelig ga uttrykk for at de var åpne for at redaksjonen kunne forkorte brevet for publisering. Senere ble brevet sendt til Aftenposten og NRK, uten at det førte frem i redaksjonene der heller.

______________

Vi ble selv tatt på sengen da nyheten kom: Venezuelas motstandsleder, vår María Corina Machado, får Nobels fredspris i 2025. Selv blant oss som visste at hun var nominert, var det få som virkelig trodde det ville skje. Venezuela-katastrofen hadde i årevis kun sporadisk eksistert i norsk offentlighet. Ofte har det føltes som om vår tragedie måtte konkurrere i grusomhetseksponering med Gaza og Ukraina for i det hele tatt å bli nevnt. Vi hadde hørt mange ganger at Venezuela er «for langt unna» til å engasjere. Derfor jublet vi – i sjokk, med tårer i øynene – da nyheten sprakk. Endelig fikk Venezuelas frihetskamp oppmerksomhet. Endelig fikk vår demokratiske motstandsbevegelse den anerkjennelsen den fortjente. Men gleden skulle bli kortvarig.

Heksebålet som fortsatt brenner intenst, ble først tent av politiske og akademiske stemmer som tidligere har vist sterk sympati for Chavismen. Vi har sett alt fra grove, usaklige personangrep til mer subtile forsøk, pakket inn i akademisk «objektivitet», på å drive karakterdrap av Machado. I løpet av få timer fikk Norge en hel hær av «Venezuela-eksperter» som i sosiale og tradisjonelle medier serverte bastante meninger om Machado, Venezuela og oss som støtter henne.

Det kan nesten høres ut som om Machado sitter ved et utebasseng i en villa i Caracas – solbriller, champagne i glasset – mens hun snakker i telefon med Donald Trump og dikter opp løgner som skal få ham til å invadere Venezuela og jevne landets byer med jorden, samtidig som hun lover bort alle naturressursene. I disse fortellingene fremstilles hun også som en som jublende applauderer bomber som faller på barn i Gaza, og som klapper Netanyahu på skulderen for blodige angrep. Fortellingene om en snobbete, kynisk, mistenkelig, voldsglad og utspekulert kvinne er som hentet rett fra Chavismens propagandaverksteder. For alle som ikke hadde hørt om Machado fra før, burde dette alene få varsellampene til å blinke: Så omfattende og målrettede angrep på én person kommer sjelden uten en tydelig agenda.

Vi undrer oss over hvilke av norske politikere – eller av Machados kritikere – som faktisk ville klart å stå slik hun har stått, når man ser hva hun har måttet tåle: å miste alle sivile rettigheter; bli fysisk angrepet, kidnappet og tvunget i skjul; sende sine barn og sin mor i eksil; se valgkampmedarbeidere søke tilflukt i en ambassade og bli værende der som gisler, trakassert av skarpskyttere og droner, fratatt strøm, vann, mat og medisiner. Å vite at ett bilde av deg på noens mobiltelefon kan sette alle som støtter deg i fare for utpressing eller fengsel. At hun, under konstant trakassering og livsfare, har klart å samle en hel nasjon til tross for Chavismens splitt og hersk-strategier – og fortsatt står oppreist og leder – er kanskje nettopp det som vekker bitterhet og misunnelse hos enkelte. Det er også grunnen til at hun fortjener alle ekte demokraters dypeste respekt. Hun har imponert et stort flertall av venezuelanere – også mange som tidligere var skeptiske til henne og aldri ville stemt på henne i et fritt demokrati – og blitt et symbol på motstanden fordi hun bærer den samme smerten, utholdenheten og håpet som millioner av venezuelanere kjenner på kroppen.

Vår nye virkelighet er at vi – enten vi vil eller ikke – må høre folk fortelle oss hva som «egentlig» skjer i vårt land, og hva som «egentlig» er best for oss. På TV, i avisspalter, på jobb og rundt middagsbordet. Demoniseringen som rettes mot Machado er og rettet mot oss. I beste fall får noen av oss høre: «At du støtter Machado passer ikke med den personen jeg ellers opplever deg som», eller: «Det du sier om henne stemmer ikke med det jeg leser.» Men altfor mange av oss blir nå anklaget for å være medansvarlige for folkemord i Gaza, for å spre «overdrivelser og løgn» for å presse fram krig i vårt eget land, eller for å være høyreekstreme krigshissere fordi vi støtter Machado. Det ser ikke ut til å finnes grenser for denne spekulative og tendensiøse mistenkeliggjøringen av oss. Vi vet hvor det kommer fra.

Chavismens illegitime, kleptokratiske mafioso-regime har i årevis ført krig mot en forsvarsløs befolkning. Nicolás Maduro er ikke Venezuelas president. Han tok makten med vold. Nå som Donald Trump har erklart Venezuelas luftrom stengt med en X-post og vi ser mange hever stemmen, lurer vi på hvor de samme stemmene var da Maduros innriksminister Diosdado Cabello, i beste Hugo Chávez stil anno 1992, stengte landets luftrom og truet med å skyte ned flyet til Edmundo González Urrutia dersom han prøvde å komme seg inn i landet 10. januar.  Det er sjokkerende å se at deler av pressen fortsatt omtaler Maduro som president. Med regimets velsignelse er landet reelt okkupert av Cuba, Russland, Kina og Iran – stater som plyndrer våre ressurser og bevæpner ELN og FARC-dissidenter, finansiert av narkotika, mineraler og menneskesmugling. Denne uformelle okkupasjonen og krigføringen har skapt en humanitær og økonomisk katastrofe som har drevet en tredjedel av befolkningen – rundt ni millioner mennesker – i eksil. Motstandsstemmer må flykte, noe som også gagner regimet når diasporaen ser seg nødt til å forsørge dem som er igjen – en av Chavismens mest effektive kontrollmekanismer. 

Nobelkomiteen får kritikk for at fredsprisen har visstnok blitt politisert ved å anerkjenne Machado. Å kjempe for demokratiet er selvsagt en politisk handling. Men hvis det ikke skal være innenfor – hvem kan da få fredsprisen? Vi mener at aktører som bevisst flytter oppmerksomheten bort fra vår tragedie og vår frihetskamp, og over på hva for eksempel Donald Trump eller Benjamin Netanyahu gjør – og som deretter anklager Machado og oss for å ta imot støtte fra disse, og på dette grunnlaget trekker sin støtte til vårt folk og vår kamp – bidrar til å karikere virkeligheten og polarisere samtalen. De spiller i hendene til regimet og gjør vår frigjøringskamp vanskeligere. Med uttalelser som kunne vært hentet rett fra regimets propagandalaboratorium, og gjennom sin atferd, stiller de seg på overgriperens side.

Vi innrømmer gjerne at Machados tidligere, nærmest profetiske advarsel om at chavismen aldri ville gi fra seg makten, den gang kunne høres «demonisk» ut. Tiden har gitt henne rett. I dag er dette blitt et levende mareritt: Chavismen følger en klassisk overgriperlogikk – makt for enhver pris. Alt som kan prøves, har vi prøvd. Protester, streiker, dialog, forhandlinger, valg – med eller uten garantier. Etter så mange år fremstår det for mange av oss som om vi har deltatt i en dukketeaterforestilling der utfallet alltid har vært forhåndsbestemt. Ikke engang den mest omfattende militæroperasjonen som er gjennomført over Karibia av verdens største supermakt, fikk chavismen til å åpne for reelle forhandlinger om sin egen makt. Vi undrer oss fortsatt over at noen insisterer på at en forsvarsløs sivilbefolkning – sterkt overvåket, dypt kontrollert og uten ytre støtte – skal klare å bryte overgriperens grep alene. Paradoksalt nok er dette faktumet, ifølge Machados kritikere, ikke overgriperens skyld, men hennes. For enkelte er det til og med et argument for å frata henne fredsprisen. Det er klassisk victim-blaming.

Vi vil stanse denne krigen som staten Venezuela fører på eget folk. Vi vil leve i fred og frihet. Vi har kjempet for dette i årevis – med fredelige midler, ord, organisering og sivilt mot. Maktskiftet ble erklært tydelig 28. juli 2024, da en overveldende majoritet valgte María Corina Machados stedfortreder Edmundo González Urrutia som Venezuelas legitime leder. Demokrati er en forutsetning for fred, og i Venezuela kan fred først oppstå når flertallets stemmer faktisk får konsekvenser. Det internasjonale demokratiske samfunnet har både moralsk plikt og egeninteresse av å sikre at vårt valg respekteres. Jo mindre demokratier støtter hverandre, desto sterkere står autokratiske regimer. Å støtte oss i arbeide mot en reell og fredelig maktovergang – og i arbeide med å stille de ansvarlige for år med brutale forbrytelser for retten – burde være selvsagt. Fremdeles bruker mange prinsippene om «ikke-innblanding» og respekt for landets «suverenitet» – som dessuten her betyr regimets suverenitet, ikke befolkningens suverenitet– som unnskyldninger for ikke å gjøre noe for å få overgriperen til å stoppe.

Machado og vår bevegelse kritiseres for våre allianser. Mange ropte «ulv» fordi Machado– i tillegg til å dedikere prisen til alle venezuelanere i motstandsbevegelsen – også dedikerte den til Donald Trump. For dem som faktisk har fulgt utviklingen, er dette ikke vanskelig å forstå. Da Machado 9. januar ble bortført av regimets agenter, var det ikke Støre, von der Leyen, Lula, Petro eller Sheinbaum som krevde at hun måtte holdes trygg og i live. Det var Trump. Biden-administrasjonen rakk så vidt å anerkjenne González Urrutia som Venezuelas rettmessige president før maktskiftet – en linje Trump valgte å videreføre. Det var også Trump-administrasjonen som i mai hjalp ambassadegislene med å flykte, og som trolig bidrar til at Machado i det hele tatt kan leve noenlunde trygt i skjul i dag. Uten denne støtten ville situasjonen hennes vært langt mer desperat.

At hun ikke offentlig fordømmer Trumps henrettelser ved bombing av båter i Karibia brukes av kritikere som «bevis» på at hun ikke bryr seg -påstand som står i direkte kontrast til hele hennes livsverk for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Kritikerne later som om hun, fra skjul, under konstant trussel og avhengig av amerikansk beskyttelse, fritt kan fordømme Trump uten å sette både sitt eget liv og Venezuelas frigjøringskamp i akutt fare. Det er enten naivt eller tendensiøst. Zelenskyj har allerede vist hvordan en leder avhengig av amerikansk støtte må svelge kameler for å sikre sitt folks overlevelse. Machados eneste prioritet er Venezuelas frigjøring – og ett feiltrinn kan koste både henne og landet alt.

Om du hører påstander om at vi er «Israel håndlangere», ha i mente at Israels regjering anerkjenner Venezuelas demokratisk valgte president. Det gjør ikke Norges. Kanskje det er dit spørsmålet bør rettes. Og om du hører noen hevde at vi «blindt» støtter Trump, tenk på at mange av oss har familie i USA som rammes av en innvandringspolitikk som deporterer venezuelanere tilbake til det samme regimet de flyktet fra. Kanskje handler Machados allianser mindre om henne – og mer om hvordan de som kunne vært våre allierte veier økonomiske interesser eller ideologiske bånd opp mot verdier som solidaritet, menneskeverd og demokrati. Våre liv og vår eksistens er ikke et politisk spill eller en diskursiv lek. Solidaritet bør ikke handle om for eller mot regime, men solidaritet med et folk. 

Stillheten
Selv om noen av oss legger ut og kommenterer i sosiale medier, kan vi fortsatt telle på én hånd – med fingre til overs – hvor mange venezuelanere i Norge som tør å delta i denne debatten med fullt navn. Mange spør hvorfor. Svaret er enkelt: Dette er ikke en vanlig politisk diskusjon. Det er dypt personlig. Og prisen for å delta er høy – følelsesmessig, helsemessig og ikke minst relasjonell og sikkerhetsmessig. Når vi møter påstander om Venezuela og om oss selv – enten de springer ut av uvitenhet, norsk naivitet, skråsikkerhet eller bevisste fordreininger – utløser de en ubehagelig déjà-vu. Vi kjenner dette igjen. Fra vårt eget land. Å fremme kampen for demokrati i Venezuela gjør at vi anklages for å være amerikanske imperialister, uvitende idioter eller liknende. Å bli utskjelt, misforstått, overkjørt eller truet, uansett hvor mye vi forsøker å forklare, er en erfaring Chavismen har påført nesten en hel befolkning. Først kommer sjokket, så frustrasjonen – og til slutt frykten. En frykt som ikke er vår, men påført, nøye konstruert for å trenge inn i oss, bryte oss ned og presse oss til selvsensur. Dette er resultatet av Chavismens polariserende manipulasjon og fryktpropaganda, som fortsetter å nå oss – uansett hvor i verden vi befinner oss.

Vi vet av egen erfaring at regimet overvåker og kartlegger sine motstandere både i Venezuela og i utlandet. Vi i Norge lever heldigvis ikke med den samme trusselen som våre landsmenn bosatt i eksempelvis Chile, Colombia eller Mexico, der motstandere – og de som har hjulpet dem – har blitt drept eller utsatt for drapsforsøk. Men frykten er likevel reell og sammensatt.

Mange av oss som bor i Norge med kun venezuelansk statsborgerskap har lenge levd med angsten for at identifikasjonsdokumentene våre skal annulleres – særlig etter presidentvalget i 2024, da Machados stedfortreder Edmundo González Urrutia vant ambassadestemmen i Oslo med 134 stemmer mot Maduros 13. De vet hvem som stemte. En slik annullering ville bety tap av bevegelsesfrihet, arbeid og muligheten til å besøke eller gjenforenes med familiene våre. Det betyr også frykten for å havne på en eller annen liste – eksempelvis listen over dem som arresteres eller forsvinner ved innreise i landet. Nylig har regimet til og med truet med å frata motstandere statsborgerskapet, som for noen betyr å bli statsløse. For de av oss som har både norsk og venezuelansk statsborgerskap: Vil Norge spørre etter oss dersom vi forsvinner inn i et venezuelansk fengsel? Vi har dessverre gode grunner til å tvile.

Selv i Bergen merker vi regimets lange arm. Under en markering mot valgfusket i 2024 ble barna våre fotografert av en kjent uforbeholden regimetilhenger som ikke er venezuelaner. Han ble politianmeldt. Tidligere i år innrømmet han på et offentlig arrangement at «valgobservatørreisen» hans til valget i Venezuela var finansiert av landets fullstendig regimekontrollerte valgkommisjon. På Torgallmenningen i januar, under en beskjeden protest mot Maduros illegitime maktovertakelse, dukket det også opp to venezuelanere ingen av oss kjente – og som sa at de ikke bodde i byen. De kom ikke for å støtte oss. De kom for å dokumentere hvem som våget å være der.

15. januar, få dager etter Nicolas Maduros illegitime maktovertakelse, hevdet hans utenriksminister Yvan Gil via Instagram at Venezuelas ambassade i Oslo var «invadert og vandalisert av fascistiske elementer». Før noen etterforskning var igangsatt, erklærte han hvem som sto bak, og at «landet og verden» nå så «hvem disse vanvittige fascistene er». Ambassaden fremsto riktignok vandalisert, men Gils budskap var utvetydig: Skylden var allerede plassert på «fascister» – regimets standardbetegnelse på sine egne motstandere. Som venezuelanere vet vi godt hvem han siktet til: oss. Det gjenstår å vite om norsk politi noen gang fullførte etterforskningen, og hvem som faktisk sto bak hærverket.

Etter Nobelprisannonseringen valgte regimet å stenge Oslos ambassade – som betjente venezuelanere i Norden. Resultatet er brutalt konkret: For å fornye pass og ordne livsnødvendige dokumenter må vi nå reise ut av Skandinavia. At ambassaden stenges, overrasker oss dessverre ikke. Når vi vet at en stor del av de 13 stemmene Maduro fikk i ambassadestemmen trolig kom fra ansatte eller personer som – frivillig eller under press – stemte slik regimet forventet, blir én ting tydelig: Dette er ikke et slag mot Norge eller mot Nobelkomiteen. Det er et slag direkte rettet mot egne borgere.

Noen vil kanskje mene at dette er et offer vi må være villige til å ta for å bli kvitt regimet. Men dette er ikke vår største frykt. Det vi frykter mest, er regimets bruk av Sippenhaft – straff av familiemedlemmer for det en motstander gjør. To unge søstre på 16 og 19 ble nylig bortført i Venezuela fordi broren deres er regimemotstander i eksil i Chile. Deres onkel, motstanderens bror, forsvant i Venezuela tidligere i år også. Slik fungerer det: Én ytring på Facebook, én kommentar i en debatt, et avisinnlegg eller ett bilde fra en markering i utlandet – og våre kjære i Venezuela kan bli trakassert, truet, arrestert, forsvunnet eller torturert.

Så ja, vi spør oss: Skal vi virkelig risikere at våre nære og kjære i Venezuela havner i regimets torturkamre – mennesker som allerede lever nærmest uten inntekt og i hyperinflasjon, uten vann, strøm, et kollapset helsevesen og fravær av alle grunnleggende rettigheter – bare for å svare privilegerte fredsaktivister og politikere i Norge som burde vite bedre? For mange av oss såkalte «krigshissere» er risikoen rett og slett for stor. 

Skulle du likevel se en stor gruppe venezuelanere gå i fakkeltog i Oslos gater 10. desember, ha dette i bakhodet – og reflekter gjerne over hva det faktisk innebærer for oss.