USAs angrep på Venezuela

Teksten er en transkripsjon av et innlegg holdt av Ramón Barreto Pirela på et frokostmøte med tittelen  USAs angrep på Venezuela , arrangert av  Tankesmien Agenda og Amnesty International Norge, 15. januar 2026 på Kulturhuset i Oslo.

Ramón Barreto er venezuelansk jurist og statsviter, LL.M. i Folkerett (UiO), Ph.d.-kandidat ved OsloMet og politisk rådgiver i The Norwegian Venezuelan Justice Alliance. 

Innlegget ble opprinnelig skrevet på engelsk og er oversatt til norsk ved hjelp av KI.

__________________________________________________________________________________________________________________________________

I strid med det logikken skulle tilsi, var det ikke frykt, men lettelse som preget stemmen til familien min da de vekket meg med uavbrutte telefonsamtaler 3. januar (2026). Det er riktig å innvende at de ikke utgjør et representativt utvalg, men en fersk undersøkelse viser at over 70 prosent av Venezuelas innbyggere er optimistiske til USAs intervensjon. Hvordan er det mulig? Hvem skulle føle lettelse over at eget land blir bombet? Jeg står her i dag for å forsøke å gi mening til en virkelighet som kan fremstå som selvmotsigende, men som snarere er kompleks. 

Før jeg gjør det, er det viktig å presisere at synspunktene jeg deler nå, ikke er min profesjonelle vurdering. Vi er enige om at USAs militæroperasjon utgjør et åpenbart brudd på folkeretten. Samtidig avdekker den venezuelanske saken begrensningene i dagens rettslige rammeverk når det gjelder å beskytte menneskerettighetene mot regimer som opptrer som om multilateralisme ikke har konsekvenser. Dessverre var det et ensidig tiltak som åpnet et alternativ for endring. Dette skaper et paradoks: Er det moralsk forsvarlig å bryte folkeretten for å opprettholde folkeretten? 

Svarer du raskt ja, er du trolig styrt av følelser og har ikke fullt ut forstått risikoene for den internasjonale orden. Svarer du raskt nei, kan det vitne om demokratisk privilegium og mangel på empati med ofrene. Diktatoren er borte. Pågripelsen av Maduro har fått store deler av de åtte millioner venezuelanerne i diaspora til å feire. Samtidig kan venezuelanere i Venezuela bare uttrykke seg bak lukkede dører, ettersom regimet fortsatt forfølger alle som oppfattes som opposisjon. 

Naturligvis er vi også bekymret for den videre utviklingen. Likevel er det min plikt å uttrykke at vi også er urolige over mottakelsen deler av verden har gitt de siste hendelsene. Det er grunn til å tro at ulike aktører utilsiktet har påført den venezuelanske befolkningen en dobbel skade. For det første: taushet. Rapportene fra FNs faktagranskingsmisjon er bare overskrifter over et lands sammenbrudd. Likevel var det først med USAs involvering at medier, akademia og solidaritetsmiljøer virkelig lot seg sjokkere av situasjonen i Venezuela. 

Dermed møter vi en andre skade: Venezuela er blitt en geopolitisk abstraksjon. Vi hører at endring må komme innenfra. Samtidig er fargene i flagget mitt falmet etter at jeg har demonstrert med det samme siden 2002. Som den jevne venezuelanske tenåring lærte jeg tidlig hvordan man håndterer tåregass, og hva man måtte rope dersom man ble pågrepet av militæret. Til tross for dette fryktapparatet satte venezuelanere innenfra sin frihet og sine liv på spill for å stemme og forsvare folkets vilje i de stjålne presidentvalgene i 2024. Da vi mottok Nobels fredspris for denne prestasjonen, stod vi igjen alene med fakkeltoget, fordi vi ikke passet inn i en ideologisk mal. 

Vi hører at vår suverenitet er krenket. Samtidig kontrollerer colombianske paramilitære grupper hele landsbyer i Venezuelas distrikter. Iranske teknikere gir ordre i sentrale produktive sektorer. Russiske og kinesiske lyssky selskaper utvinner ressursene våre ulovlig i Orinoco-gruvebuen. Og talende nok var en del av ofrene fra 3. januar (2026) kubanere.

Vi hører at de bare vil ha oljen vår. Samtidig ble oljeindustrien vår demontert allerede tidlig på 2000-tallet av populistiske hensyn. Produksjonen sank dermed til under halvparten før noen sanksjoner ble innført. De gjenværende eksportinntektene ble brukt til å kjøpe internasjonal støtte og fylle regimets lommer, mens bare smuler ble igjen til befolkningen. Det kan være vanskelig å akseptere, men for venezuelanere har oljen blitt sekundær. 

Jeg forventer ikke at dere skal stole på innlegg i sosiale medier, men dere kan enkelt finne hundrevis av dem som satiriserer den internasjonale bekymringen for oljen. Ett innlegg var særlig slående. Det lyder: «Vårt dypeste traume er ikke å lure på hva som vil skje med oljen vår, men å minnes familiemedlemmene vi aldri fikk tatt farvel med da de døde, fordi vi ikke kunne reise hjem.» Jeg har i snart et tiår hevdet at den største skaden som er påført venezuelanere, er fragmenteringen av våre samfunn og våre livsprosjekter i fellesskap. Derfor vil venezuelanere gripe enhver mulighet til å bli gjenforent med sine kjære. 

Avslutningsvis antar jeg at også dere krysser fingrene for et positivt utfall for Venezuela. Selvsagt er vi skeptiske til at USA forhandler alene med Delcy Rodríguez, samtidig som de fortsetter å stigmatisere og deportere våre tvungne migranter. Men dersom planen faktisk strekker seg utover stabilisering og gjenoppbygging, og realiserer en demokratisk overgang, vil det gi et klarere svar på paradokset jeg innledet med, og plassere verden i en ubehagelig posisjon. Min oppfordring er å ikke passivt betrakte dette som en farlig presedens eller spekulere i «hvem blir den neste», men aktivt bruke denne anledningen til å tenke nytt og reformere internasjonale responser på en måte som gjør det aldri forsvarlig å overskride våre folkerettslige grenser. 

Jeg er overbevist om at Venezuela har lært oss å romme mer enn én tanke eller følelse samtidig. Man kan være imot Trump, imot Maduro, fordømme folkemordet i Gaza, fordømme forbrytelser mot menneskeheten i Iran og i Venezuela, føle lettelse og føle uro, alt på samme tid. Dette er ingen selvmotsigelse; det er ganske enkelt et uttrykk for kompleksitet.