Et gufs fra fortiden
Teksten ble sendt til VG 16. desember 2025, men nådde ikke gjennom hos redaksjonen.
Født i 1971 var jeg et barn når jeg første gang hørte om grusomhetene til Røde Khmer i Kambodsja, om det forferdelige utfallet av Maos kulturrevolusjon og etter hvert som jeg ble eldre lærte jeg om Sovjetsregimes undertrykking. Ikke bare egne borgere, men også over halve Europa og om Fidel Castros jerngrep på egen befolkning.
Det jeg også lærte var at det var grupper som faktisk forsvarte disse regimene, som så opp til dem, som gikk med «Maos Lille røde» på innerlommen. Som forsvarte en væpnet revolusjon i Norge. I Norge. I Norge, Norge som ikke bare i dag, men også tilbake på 1970-tallet, før Oljen hadde gjort sitt inntog i økonomien var et av verdens beste land å bo i.
Etter hvert som jeg vokste opp opplevde jeg at selv når grusomhetene til disse regimene basert på ideologi ble avslørt og all tvil om at dette faktisk hadde skjedd, tok det tiår før profilerte medlemmer fra disse gruppene sluttet å forsvare dem, og omsider faktisk tok avstand fra dem. Ideologi trumfet menneskeverd, ideologi var viktigere et folkemord, ideologi var viktigere en grunnleggende menneskerettigheter.
Å nå til guftset fra fortiden.
I disse dager feirer alle ekte demokratiforkjempere og hele Latin-Amerika fredsprisen til Maria Corina Machado, en dame som i tiår har kjempet for et demokratisk Venezuela, med store personlige kostnader for henne og hennes familie. En ekte moderne helt, hun klarte å samle en opposisjon som bestod av «mange sprikende staur», står for en ikke voldelig linje, utnyttet til fulle de små mulighetene som har åpnet seg, hoppet over stadig nye hindre for å vise verden at Venezuela vil annerledes enn det diktaturet som har kjørt landet totalt i grøften. For de som vil vite mer anbefaler jeg dere å lese lederen av Den Norske Nobelkomite, Jørgen Watne Frydnes overrekkelsestale, bedre enn dette kan det vanskelig sies. Men også her er det kritikere, de som mener hun ikke fortjener den som har store problemer med å ta fullstendig avstand fra kleptokraten, diktatoren, torturisten og morderen Nicolas Maduro. De som fremdeles mener at Hugo Chávez og Chavismen var det rette for Venezuela. At Maria Corina Machado ikke har de riktige vennene, at hun ikke tar tydelig nok avstand fra verdens mektigste statsleder som hun er totalt avhengig av, det går ikke an å lage omelett uten å knuse et egg eller to.
At FN nylig har dokumentert grove brudd på grunnleggende menneskerettigheter og menneskerettighets organisasjonenForo Penal dokumenterer at det pr i dag er 900 politiske fanger. Dette er det vi vet, men som historien har vist oss er at når omsider diktaturer faller kommer sannheten fram, som i Kambodsja, eller Sovjetunionen. Vi skal ikke lenger tilbake enn til Assads fall i Syria for å se at selv våre verste mareritt ikke kan forestille seg realitetene, tror dere Maduros Venezuela er noe bedre?
De som støtter slike regimer, ser de ikke at deres støtte forlenger lidelsene til millioner av mennesker? Det som skjedde i Oslo 09. desember (2025), protestene mot Fredsprisvinneren, ble tatt imot med åpne armer av propaganda apparatet til Maduro og kringkastet som om at dette er sannheten at det er slik verden ser på dem.Og som gufset fra min barndom lurer jeg også denne gangen på: De som støtter slike regimer, hvor mange tiår skal det ta før denne generasjonen av «kjempende ideologer», innser at de er medskyldige, og sakte men sikkert prøver ro seg vekk?
Ole Eide
Styreleder – Frihet og demokrati for folket i Venezuela
Lenker:
No Comments