Beggars can’t be choosers

Frihet og demokrati for folket i Venezuela deler her en tekst skrevet av en sentral person i vårt nettverk. Av sikkerhetsgrunner har vi fjernet navnet hennes for å beskytte henne og hennes familie. Hun klarte på en sterk måte å uttrykke hvordan mange venezuelanere som bor i Norge føler det etter hendelsene 3. januar 2026 og USAs pågripelse av Venezuelas illegitime, de facto-president Nicolas Maduro og hans nærmeste samarbeidspartner og livspartner Cilia Flores.

Det er svært trist at venezuelanere mister slike kloke stemmer som hennes i den norske debatten. Vi har vært få fra før, og nå er det mange som ikke orker dette — både på grunn av motgangen fra alle kanter, og fordi frykten for alvorlige represalier fra regimet gjør at de fleste tier.

__________________________________________________________________________________________________________________________________

Beggars can’t be choosers

Jeg tror dette er det siste jeg deler om Venezuela her. I hvertfall på en god stund. Jeg er sliten, bekymret for fremtiden, og den norske debatten – og måten den vinkles på – tar knekken på enhver venezuelaner.

Jeg spør meg oppriktig: Hvor ble det av empatien og humanismen?

Heldigvis har jeg gode venner, kolleger og familie som forstår og støtter.

Til dere: tusen tusen takk. Evig takknemlig.

Siden oktober (2025) har dette vært tungt. Å måtte forklare at vi «fortjente (Nobel)prisen» etter så mange år med fredelig kamp for å vinne friheten og demokratiet vårt tilbake, har vært uvirkelig. Det føltes som å bli slått gang på gang av en voldsmann – og samtidig få skylden for volden. Eller verre: som å overleve, reise seg igjen, stå støtt – og likevel ikke få noen anerkjennelse. Vi fikk det heldigvis, på den vakreste måten i Rådhuset i Oslo (10. desember 2025).

Men jeg forsto raskt at ideologi kan gjøre folk blinde. Hvis du aldri har kjent diktaturets klør på kroppen, forstår du heller ikke hvor desperate mennesker i nød kan bli. Ja, vi har det veldig godt i Norge. Det skal vi være takknemlige for. Men la oss ikke glemme at ikke alle har privilegiet til å være selektive når noen rekker ut en hånd. Når du er desperat, bryr du deg ikke om hånden er helt ren.

Jeg er mentalt og emosjonelt utslitt. Og på toppen av det hele kan jeg heller ikke uttale meg åpent i media (VG, Bergens Tidende, NRK, Firda m.fl.) slik jeg vil. Jeg kan ikke si hva jeg mener fullt ut. Diktaturet knebler ytringsfriheten min – også her i Norge. De fleste av oss i diasporaen kan ikke fortelle vår historie uten frykt for represalier mot familie i Venezuela. 

Det gjør meg rasende, for den norske pressen vil formidle saken fra vårt perspektiv. Og vi har mye å fortelle – særlig nå, etter så mange år, når vi plutselig er blitt «interessante». Venezuela-saker ble lenge et nesten-monopol for Klassekampen som videreformidlet regimets propaganda, uten noen gang å ville snakke med de mange venezuelanerne i Norge, fordi vi ville ha motsagt deres narrativ. Men nå kan vi altså ikke si alt vi vil. 

Så hvis du hørte meg på radioen på mandag (05.01.2026) og du synes jeg var litt «overfladisk» så er det grunnen.

—

Den første – og eneste – gangen jeg så bombing i Caracas (før lørdag 03.01.2026) var i november 1992. Hjernen bak angrepet var Hugo Chávez. Det var hans andre kuppforsøk samme år. Jeg husker frykten. En kald og brutal «revolusjonær» vind blåste i Caracas gater med hevnlyst og kubansk bismak. Jeg var 18 år gammel. I år fyller jeg 52.

Dette er et helt liv. Et helt liv.

Lørdag (03.01.2026) ble arvtakeren til Chávez hentet ut. Symbolikken i dette er verdt en roman.

—

Olje.

Det er det siste jeg bekymrer meg for.

Oljen sluttet gradvis å være «vår» den dagen Chávez kom til makten. Cuba har hatt et langt og dypt sugerør nede i oljen vår – og i våre – en gang – demokratiske institusjoner, inkludert militæret – i alle disse årene. Intervensjon? Ja. Vi har lang og svært smertefull erfaring med det.

Argumentet om at «Venezuela vil bli tappet for olje og stå igjen med ingenting» – det har allerede skjedd. Venezuela har ikke sett oljeinntektene. Det har regimet og deres allierte. De har også skaffet oss en statsgjeld på mange hundre milliarder dollar, mye av det til Kina.

Tap av suverenitet? Også det kjenner vi altfor godt. Flere autoritære stater – de samme Norge med rette følger nøye, som Russland – har allerede vært inne i landet, med innflytelse, makt og påvirkning. Akkurat som regimet gir de fullstendig blaffen i hva venezuelanerne vil: frihet, demokrati og respekt for valgresultatet i 2024 – så lenge de får sin del av oljekaken og andre ressurser.

Det vi ikke har opplevd – og det vi har ventet aller mest på – er å se en av verdens mest brutale tyranner bak låsen. Det har vi fått nå. Rettferdighet! Endelig!

Måtte han betale hardt og lenge for alle de grusomme skadene han har påført så mange, over så mange år. De humanitære, økonomiske og politiske ødeleggelsene er så omfattende at det ikke er plass til å ramse dem opp her.

Dette har vært en langvarig tortur for dem som lever i Venezuela – og dypt belastende for oss i diasporaen. Det har vært traumatisk. Faktisk.

—

Vi fikk ikke hjelp da vi trengte det mest. Og nå får vi kritikk.

Kanskje fikk ikke Venezuela hjelp fordi vi ikke var viktige nok for verdenssamfunnet? For langt unna? Fordi situasjonen ikke utgjorde noen reell risiko for dem som lever trygt i Norge? Kanskje. Helt til Mr. T dukket opp. Da ble Venezuela plutselig et tema man skulle mene noe om, kritisere eller bry seg om.

Dessverre måtte det være ham – «guleroten i Det hvite hus» – som fjernet diktatoren. Og på den måten han gjorde det på. Nå får vi pepper for å være glade for at voldsmann som har misbrukt oss i alle disse årene er borte.

Jeg forstår at det er vanskelig å svelge for mange at en person så mange misliker så sterkt, kan gjøre noe vi faktisk blir glad for. At han -og ingen andre i verden- gjorde det vi ikke klarte alene. Fjerne diktatoren. Dessverre sitter det langt inne i det politisk korrekte landskapet i Norge å se denne hendelsen fra begge sider – særlig fra den siden som er hardest rammet. Beggars can’t be choosers.

Dere vet: Jeg er ingen tilhenger av Donald Trump. Han har minnet meg om Hugo Chávez fra dag én. Og jeg mislikte Chávez fra dag en og!

Vi liker ikke at han brøt folkeretten. Trump oppfører seg selv som en diktator, og det kan få alvorlige konsekvenser for andre land – inkludert Danmark og Colombia, begge naboland for meg.

Plutselig ble situasjonen relevant for Norge. For verden. Plutselig var Venezuela «so close to home». 

Og ja – jeg er også engstelig for hva denne mannen kan finne på videre. Vi vet hva han er i stand til.

Men som venezuelaner, med hånden på hjertet, tror jeg ikke slutten på Maduro kunne skjedd på noen annen måte. Vi liker ikke metodene hans. Jeg forsvarer ikke den, men jeg glad for resultatet.

For vi har jobbet hardt for det.

Og vi har prøvd alt.

ALT.

Regimet er for sterkt – og de fortsetter å styre videre, selv uten mannen som nå sitter i fengsel. Det amerikanske angrepet ville aldri skjedd hvis Venezuela hadde fått reell og effektiv internasjonal hjelp tidligere – særlig fra dem som kritiserer oss nå. Listen over forbrytelser er lang og tung. Men tydeligvis ikke tung nok til at mange nok gadd å hjelpe.

——

Jeg tar en pause.

Jeg har familie i Venezuela jeg må forsørge. En familie her som trenger meg til stede. En viktig jobb, gode kolleger og et lokalsamfunn jeg bryr meg om. Jeg må være i mine fulle fem – og jeg vet når jeg må si stopp. De som ikke vil forstå, kommer aldri til å gi meg denne energien tilbake.

«Pass på deg selv, (navn)!», fikk jeg høre i dag fra flere hold. Jeg lytter.

Jeg skal hente energi hos de gode menneskene – de som ringer, sender meldinger, oppmuntrer. De som viser empati selv om de er uenige. Jeg skal fortsette å gjøre mitt beste for å gi den positive energien videre: ved å være et godt menneske for dem rundt meg, ved å gjøre en god jobb for menneskene jeg jobber for på (arbeidsstedet) – og for å styrke, som kongen sa, hverdagsdemokratiet.

06. januar 2026